Et lite lokalsamfunn mot Norsk Hydro
Tekst: Jessica Mota | Bilder: Nailana Thiely
Familier som ble kastet ut av sine hjem av gruveselskapet Vale i delstaten Pará i Nord-Brasil, kjemper nå mot Norsk Hydro.
For å satse på tradisjonell landbruk trosset Tauá-lokalsamfunnet droneovervåking, ødeleggelse av hus og giftig forurensning.
Den intetanende besøkende som kjører på fylkesveien PA-483 i Barcarena, en øy i nærheten av hovedstaden Belém i delstaten Pará, nord i Brasil, kan ikke forestille seg hva som skjuler seg bak skogen som ligger langs veien. Motorveien med to kjørebaner i hver retning er rute for lastebiler som transporterer korn, okser og aluminiumoksid - grunnstoffet i aluminium - for internasjonale selskaper. Disse er svært viktige eksportvarer for den brasilianske handelsbalansen.
Bak trærne, over igapó-skogen og vannkilder, ligger et stort basseng som inneholder kjemisk avfall fra verdens største produsent av aluminiumoksid: Alunorte, som siden 2010 har blitt kontrollert av Norsk Hydro. Fram til da tilhørte fabrikken gruveselskapet Vale.
Fabrikken driver med utvinning av bauksitt og eksport av aluminiumoksid, utvunnet gjennom Grande Carajás-prosjektet, i sørøstlige Pará. Avfallsbassenget heter DRS2 og var under testing fram til mai 2018, da driften ble stengt av brasilianske domstoler.
Det gigantiske bassenget på størrelse med 264 fotballbaner, gravd over bakken, er 50 meter dypt. Dette deponiet lagrer rødslam - en jernrik, rød gjørme som inneholder tungmetaller - avfallsstoffet som kastes når bauksitten skilles fra jorda fra Carajás.
Rett i nærheten av avfallsdeponiet renner Tauá-elven. På området rundt rødslambassenget finnes kastanjetrær og andre tropiske trær som forteller nykommere usynlige historier. Bare de som har bodd der halve livet kan gjenkjenne det som står igjen av gamle småbruk og plantasjer, som tilhørte familiene som dannet Tauá-samfunnet på slutten av 1980-tallet. "Da vi vokste opp, arbeidet vi alle på jordene. Vi vokste opp med viltkjøtt og fisk. Vi jaktet her midt i denne skogen, her var det mye kjøtt. Vi jaktet pakaer, armadilloer, agutier... Pappa brakte dem med seg hjem, og vi lagde mat”, husker Manoel Dias (65), en jovial mann med levende øyne og sølvgrått hår. Med fast stemme, husker han i detalj hans tilknytning til stedet: "Jeg ble født klokken kvart over to på morgenen ved Tauá-elven. Min far kuttet navlestrengen og gravde den ned ved en stubbe."
Manoel Dias er en av de viktigste lederne av et lokalsamfunn som bestemte seg for å vende tilbake til området der familiene ble jaget bort fra å gi plass til aluminiumoksid og giftig avfall midt i Amazonasregnskogen. Tusenvis av andre familier som havnet i samme situasjon grunnet andre gruveprosjekter i regionen, bor i enkle trehus, uten vegger, med utendørs kjøkken og toaletter.
Begynnelsen
Da det statseide gruveselskapet Vale do Rio Doce - senere privatisert og omdøpt til Vale - som eide Albras-Alunorte-anlegget, ankom sammen med japanske NAAC - Nippon Amazon Aluminium med planer om å bygge verdens største produksjonsanlegg for aluminiumoksid, ble innbyggerne i Tauá overraskelset. "På møtene sa selskapenes folk: “Vi kommer til å bruke hele arealet, dette skal bli et vernet område, og dere kan ikke bli boende her," forteller Manoel. Totalt ble 6 104 hektar ekspropriert. Ifølge en undersøkelse gjort av den kommunale avdelingen for områdeplanlegging i Barcarena ble 513 familier fra 16 lokalsamfunn fjernet. Det mangler oversikt over 19 familier. De fleste bortviste var fra Tauá: 73 familier. En undersøkelse av Barcarenas forening for ekspropriasjonsutsatte, viste at 90 familier - 17,5% - fikk ingen kompensasjon.
Familiene fra Tauá flyttet inn i okkupasjoner og nye boligområder uten infrastruktur i Barcarena og i utkanten av storbyen Belém. "Folk spredde seg, men da de innså at de hadde fått for lite penger, begynte de stille spørsmål. Mange familier fra Tauá har ikke fått noen kompensasjon”, forklarer Marcel Hazeu, professor i sosialt arbeid ved Universitetet i Pará (UFPA), som i åtte år har forsket på situasjonen for lokalsamfunn rammet av industrielle prosjekter.
På tross av den tvungne omplasseringen, brukte familiene fortsatt skogen som deres viktigste inntektskilde. "Lokalsamfunnene ved Tauá-, Murucupi- og Dendê-elven levde av fiske, fruktplukking, dyrking av jorder og jakt. Disse aktivitetene begrenset seg ikke til et lite område. Markene lå langt fra elven. Situasjonen for familiene endret seg betraktelig da industrien kom”, forklarer forsker Hazeu. "Det ble dannet bosetninger som skapte ekstrem fattigdom og sult. Mange som er i Tauá i dag, forlot [bosetningene] fordi de ikke kunne overleve.”
Alunorte ble operativ i 1995, da befolkningen i områdene berørte av prosjektet allerede var større enn forventet. Industrien hadde operert i regionen siden 1985.
I 1989 gikk 450 personer til rettssak mot Industriutviklingsselskapet i Pará (CODEC) og Utviklingsselskapet i Barcarena (Companhia de Desenvolvimento de Barcarena), offentlige selskaper, under henholdsvis fylkeskommunalt og statlig eierskap, som var ansvarlige for flytting, omplassering og kompensasjon av familiene.
Blant de som gikk til sak var det, ifølge dommen, flere som ikke klarte å dokumentere sine eiendommer (163 personer).Det var en en forutsetning for kompensasjon. Andre ble kompensert, men bestridte beløpet og ba om omregning (60 personer).; 227 mennesker mottok ikke kompensasjon av noe slag.
Den første avgjørelsen, i en føderal domstol i Belém, var til fordel for de to siste gruppene, til sammen 287 personer som kunne dokumentere at de var eierne av de eksproprierte områder. Dommeren Henrique Dantas da Cruz bestemte også at i tillegg til verdiene knyttet til husene og jordene, var det skyldt kompensasjon for "sosial dumping forårsaket av tap av land og forhindring i å utnytte skogens ressurser.”
Mellom 1997 og 2006 anket selskapene avgjørelsen fra dommeren i Belém videre til andre instans i Brasilia. Dommeren Gláucio Maciel Gonçalves bestemte da at familiene som hadde mottatt kompensasjon, ikke lenger kunne bestride denne rettslig.
Gonçalves avgjorde imidlertid i favør av familiene som ikke hadde mottatt noen kompensasjon - men opphevet avgjørelsen om erstatning for tap av inntektskilde og sosial dumping. I 2007 gikk selskapene rettens vei for å prøve å annullere rettssaken, men i 2012 behandlet en annen føderal dommer, Olindo Menezes, saken, og avslo selskapenes begjæringer. I 2014 ble saksgangen avbrutt, og ingen kompensasjoner er per i dag utbetalt.
Tilbake til Tauá
Om lag 7 km fra Hydros avfallsdeponi DRS2, bygges trehus i arealer hvor kassava-, mais-, ris-, bønne-, banan-, açaí-, nance- og guavaplantasjer vokser, i likhet med livene til Tauá-bøndene.
Dagene begynner med et bad i igarapé - de amazonisk elvstrømningene - og en kopp sterk kaffe. I 2016 vendte Manoel Dias tilbake til Tauá. Med ham kom 182 familier. Sammen dannet de “Bosetningen for bønder fra de tradisjonelle familiene ved Tauá-elven”. Blant familiene er folk fra det opprinnelige Tauá-samfunnet, etterkommere av tidligere beboere i området og folk fra andre lokalsamfunn som tapte terreng til den voksende industrielle aktiviteten på øya Barcarena. "Lokalsamfunnene hadde et tett forhold seg imellom. Mange mennesker kommer fra områder som dannet et system, og som de ble fjernet fra. Nå kom de tilbake til et område som var en del av det tidligere systemet, sier professor Hazeu.
Returen kom etter mange års ventetid. "Flere mennesker flyttet og spredde seg over Barcarena-kommunen. På den tiden ville de flytte våre slektninger ut av kommunen, for å hindre returen til Tauá. Våre slektninger døde med depresjon, med hjemlengsel. De døde med en desperasjon, fordi de visste at de aldri ville komme tilbake til sitt sted”, sier Carlos Espíndula, 48, en annen leder av bosetningen. "Vi ventet på denne kompensasjonen som ikke kom. Etter hele denne prosessen, bestemte vi oss for å forenes som tradisjonelle familier og gå tilbake til den jorden som fremdeles er vår.” Maria Marcolina, en 67 år gammel bonde, har vært i Tauá i ett år og seks måneder. Før bodde hun i nærheten av et område ved navn Laranjal, dannet fra tvungen flytting på 1980-tallet. Hun bodde på en 10 x 30 meter tomt hvor hun ikke kunne dyrke nok for å leve. Hun bor sammen med sine tre barn. "Jorden her er fantastisk, det du planter, vokser," sier hun og smiler mens hun jobber med maishøsten, som hun er opptatt med da journalisten nærmer seg.
Ifølge det opprinnelige Albras-Alunorte-prosjektet, skulle 536 hektar brukes til å danne en landbrukskoloni. Resten av området nær Tauá-elven skulle bli et miljøvernområde eid av selskapet. Slik ble det, men bare på papir. Virkeligheten er en annen: i flere tiår har skogen blitt utnyttet av ulovlige tømmerhandlere og jegere. "Det er mange tømmerhandlere i bransjen. Vi er i en kontinuerlig kamp mot dem. De truer oss. Vi har allerede fått flere av dem ut av områdene. Vi har tatt bilder [av ulovlig trefelling og relaterte hendelser], og har anmeldt dem flere ganger, både i den lokale politistasjonen og til miljøvernspolitiet, sier Carlos Espíndula.
På to år har beboerne i bosetningen levert tre anmeldelser om ulovlig trefelling til Sivilpolitiet. Journalistene i det brasilianske nyhetsbyrået A Publica (https://apublica.org/), som opprinnelig publiserte denne artikkelen, kontaktet Sivilpolitiet i Pará for å få informasjon om etterforskningen. De fikk ikke svar før publiseringen i august 2018.
Likevel, står livet blant vannkildene og igarapé-bekkene i sterk kontrast til livet i andre lokalsamfunn i Barcarena, som de fem quilombola-landsbyene - eller quilombos - São Sebastião de Burajuba, Sítio Conceição, Sítio Cupuaçu/Boa Vista, Sítio São João og Sítio Debriê/São Lourenço. Quilomboene ble dannet i slaveritiden av afrikanere som klarte å komme seg vekk fra fangenskapet. Rettighetene til deres etterkommere er nå anerkjent av Palmares Stiftelsen, et statlig organ opprettet for å koordinere reguleringen av quilombola-jordene. Lokalsamfunnene består av noen småbruk og hus, med gjerder og gater dem imellom. I Burajuba, for eksempel, arbeider innbyggerne med dyrehold, i små bedrifter og med dyrking av frukthager. Men disse aktivitetene er allerede påvirket av forurensningen i Murucupi-elven, som renner gjennom landsbyen. Frukten råtner på treet. Dyrene blir syke og dør.
I Tauá, hvor skogen er frodigere, vokser plantasjene fortsatt, tilsynelatende sunne og med rikelig høst.
"I dag prøver vi å redde det lille som er igjen. Vi prøver å reise oss opp, å gjenoppbygge livet, å gå tilbake til vår tradisjon som er landbruk, dyrkingen, forklarer Midian Ribeiro, 40, som bor i Tauá sammen med mann og to barn. "I år har vi hatt en god produksjon av ris, og vi dyrker kassava." Jordbruk deler plass med dyrehold av høns og ender. Veksten som kommer opp fra jorden signaliserer et håp om et mer verdig liv.
Trusler og droner
I starten var det vanskeligere. Carlos Espíndula, som bor sammen med sin kone - familien ble også kastet ut for etableringen av Alunorte - sier at Hydro sendte ut droner for å overvåke familiene da de okkuperte området i 2016. "Det skjedde hver dag, det var forferdelig. Selv min mor ble filmet i det hun gikk ut av baderommet med et håndkle rundt kroppen. Hun gikk ut av badet og dronen var der, rett over huset hennes”, husker han.
Journalisten i A Publica oppsøkte Hydro, som svarte via en pressemelding. Hydro slo fast at området "eies av Alunorte og er en del av Barcarenas industrielle distrikt" og at "selskapet søker tilbakeføring av eiendom innenfor de aktuelle rettslige instansene." Gruveselskapet sier at tilbakeføringen fant sted i 2017. "Det er viktig å merke seg at det på den tiden ikke fantes noen hus i dette området, kun et sagbruk og støttestruktur," svarer Hydro. "Tilbakeføringsprosessen ble fulgt opp av uavhengige, eksterne observatører, med fokus på å sikre menneskerettighetene. Rundt én måned etter tilbakeføringen avgjort av domstolene, ble området igjen okkupert. "
På et annet tidspunkt, da politiet var i området for å forsøke å hindre en reetablering av Tauá-samfunnet, hevder Carlos å ha blitt truet av en militærpolitimann. "Vi bygde det lille vakthuset der [ved oppkjørselen inn til landsbyen]. Jeg tok tak i et verktøy, da grep han hånden min. Jeg sa til ham at det var mitt arbeidsutstyr", minnes han. "Han tok tak i våpenet sitt og sa," Dette er også min jobb. " Og tok ladegrep på våpenet. Jeg sa, "Vel, er det ditt arbeidsutstyr, så bruk det." Så kom hans overordnede, jeg husker ikke om det var Kapteinen eller Majoren, og snakket til ham. Deretter la han ned våpenet."
I oktober 2016 gikk Hydro rettens vei og søkte tilbakeføring av eiendommene i området. De vant i første instans. Søksmålet ble stevnet ved 2. Jurisdiksjon for sivile og bedriftsrettslige saker i Barcarena og ble avgjort av dommer Gisele Camaro Leite. Tauá-familiene førte en klage hvor de stiller spørsmål til kompetanseområdet til dommeren i saken. For familiene skal en slik sak avgjøres av en spesialdomstol for kollektive søksmål angående landbrukseiendommer. Dommeren var ikke enig. I avgjørelsen i april 2017 skriver hun at hun ikke fant "noe forberedelse av jorden med tanke på planting og/eller dyrehold" da hun besøkte området. Hun argumenterer også at selv om flere personer blir saksøkt, innebærer ikke søksmålet et kollektivt, men individuelt problem.
Dommerens argument er basert på Barcarenas byutviklingslov, som regulerer bruken av de forskjellige områdene i byen. En tidligere vernet del av Tauá-skogen ble omregulert til industriell distrikt etter en revidering av byutviklingsplanen for Barcarena. Denne revideringen ble vedtatt som en tilleggslov 17. oktober 2016. Dagen etter søkte Hydro om tilbakeføring av eiendom gjennom søksmålet mot beboerne i Tauá.
I mellomtiden, med hjemmel i et hastevedtak fattet før familienes klage rakk å bli behandlet i domstolen, gikk tjenestemenn fra Alunorte til Tauá og ødela husene og broene som beboerne hadde bygd. På det tidspunktet hadde familiene forlatt området. De returnerte i mai 2017, og satte i gang med å gjenoppbygge husene og broene.
Det var også i 2017 at beboerne i Tauá oppsøkte påtalemyndigheten. I juni det året rapporterte de til statsadvokat Patrick Menezes at deres familiemedlemmer ble kastet ut fra området for utbyggingen av Albras-Alunorte-komplekset uten kompensasjon. Familiene informerte også at de hadde returnert til området fem måneder tidligere, og ble forhindret i å forbli grunnet søksmålet ført av Hydro.
Rapporten fra Tauá-familiene til påtalemyndigheten satte i gang en gransking av forhold knyttet til rettighetene til urbefolkningen og de tradisjonelle lokalsamfunnene, under ansvar av statsadvokat Felipe Palha, som følger saken siden februar i år. Rapporten fra familiene fra et annet lokalsamfunn rammet av den industrielle ekspansjonen, Acuí, førte også til en gransking i regi av påtalemyndigheten.
De to granskningene har som mål å utrede konsekvensene av sviktet fra offentlige institusjoner ansvarlige for utkastelsen av lokalsamfunnene San Sebastian, Japiim, Santa Rosa og Tauá på 1980-tallet. Etterforskningen begynte i 2017, og man venter fortsatt på underbyggende antropologiske studier, samt en uttalelse fra ulike organene i den brasilianske regjeringen.
"I møtene fortalte selskapene oss at vi kom til å få sosiale goder som skoler, helsetjenester og Gud vet hva mer... De lovte oss alt dette for å få oss ut av de områdene" minnes Manoel Dias. "Dessverre holdt de ikke ordet sitt. De lovte oss en dans på roser. Men frukten av de blomstene ser vi dessverre nå: situasjonen de satte oss i. "
Forurensingen kommer stadig nærmere
Manoel peker på den stadig større trusselen som kretser rundt Tauá og andre tradisjonelle lokalsamfunn i Barcarena: forgiftningen og forurensningen av jorden og vannet. På et sted hvor en skaper liv ifra jorden, er det avgjørende at denne jorden er frisk. Alarmen gikk over hele verden i februar i år, da Barcarena plutselig var overalt i avisene. Familiene som bodde i nærheten av Hydros avfallsdeponi, så den giftige rødslammen bre seg utover bakgårdene og brønnene deres fra en dag til den neste. Det var ikke første gang.
Det er ennå fuktig i den nord-brasilianske sommeren. Vi går langs igapó-skogen i retning Hydros anlegg DRS2, og Carlos Espíndula og Manoel Dias viser oss restene av rødslammet fra hendelsen i februar. På bakken kan vi se sandsekker snudd opp ned i den rødfargete jorda. En intern rapport av arbeidsutvalget sammenkalt av Hydro, beskriver bruk av sandsekker rundt DRS1 som sikkerhetstiltak ved en mulig oversvømmelse.
Etter anklagene fra lokalsamfunn, har Hydro vært mål for ni tiltak iverksatt av Miljødirektoratet i Pará, deriblant blant varsler og registrering av overtredelser. Ett av de første tiltakene som ble gjort allerede den 16. februar, identifiserte en «hemmelig rørledning med ubehandlede avløpsutslipp» fra fabrikkområdet til den lokale elven.
I mars publiserte instituttet Evandro Chagas fra Helsedepartementet en rapport med kjemisk analyse av de 36 prøvene som var samlet inn mellom 25. februar og 19. mars fra elvene og omgivelsene rundt fabrikkområdet. Indeksene for aluminiums- og jerninnhold oppløst i Tauá-elven, samt en rekke andre elver i staten, var godt over grensene fastsatt av det nasjonale miljørådet i 2005. Det gjaldt også de giftige metallene arsenikk, bly og krom. Rapporten konkluderer med at resultatene indikerer at de øvre delene av vannet i disse elvene ikke kunne brukes til rekreasjon, fiske eller menneskelig konsum.
Dette er bare nok et kapittel i historien om «sønnene av Barcarena», kommunens lokale innbyggere. Men forskjellen denne gangen er at nyheten har spredd seg. Dokumentet «Barcarena Livre Informa» (Fritt Barcarena informerer) er et informasjonsskriv laget av Bevegelsen Fritt Barcarena, som samler forskere fra organisasjonen for aktivt medborgerskap Ibase og Universitetet i Pará. De anklager selskapene i Albras-Alunorte-anlegget og det franske gruveselskapet Imerys (som eksporterer kaolin, et mineral brukt i maling, papir og kosmetikk), for størstedelen av 17 forekomster av forurensning og miljøforbrytelser registrert på 18 år.
Som konsekvens av forurensingen har familiene i de omkringliggende lokalsamfunnene fått vanskeligheter med å fiske, avle dyr, og fiske. I tillegg til dette opplever mange av innbyggerne økning av hudsykdommer, kreft og fordøyelsesproblemer, som de knytter til forurensningen.
«Selskapene trenger å lage nye avfallsdeponi, og hvor skal de lage disse? Ved å ta i bruk stadig større områder av Tauá», forteller professor Hazeu. «Siden det regner mye og de bruker mye vann i de industrielle prosessene, konstruerer de alltid deponiene langs elvebredden». Imerys’ deponi befinner seg over elven Curuperê, Hydros deponi over Murucupi, og DRS2 er ved kanten av Tauá-elven. Disse avfallsbassengene brer seg utover elvene som folk avhenger av for å overleve.
Tiår med utkastelser
Byen Barcarena har blitt et viktig logistisk knutepunkt for gruve- og kornindustrien det siste tiåret. I tillegg til å huse fabrikkene til multinasjonale gruveselskaper som Hydro og Imerys, har øya også ønsket velkommen eksporthavner for korn produsert av de multinasjonale selskapene Bunge og Hidrovias do Brasil.
De nyeste tallene fra IBGE, instituttet for geografi og statistikk, viser at Barcarenas samlede produksjon i 2015 utgjorde mer enn 5,5 milliarder brasilianske reais, som tilsvarer ca. 16 milliarder kroner. Dette er ny rekord. Beløpet var på rundt 2 milliarder reais i 2012 . Den industrielle aktiviteten er den som bidrar mest til økningen. Byen representerer det femte største produksjonsnavet i delstaten Pará. I 2015 tilsvarte denne produksjonen svimlende 4,7 millioner reais per innbygger.
Marcel Hazeu fra Universitetet i Pará har forsket på migrasjon i byen Barcarena, og har vist at industriutbygging har ført og fortsetter å føre til tvangsflyttninger av innbyggerne. Familier okkuperer områder som fortsatt er ubebodd i kommunen, samler seg i eksisterende nabolag og okkupasjoner, eller migrerer til nærliggende byer som Belém og Abaetetuba.
Ifølge Hazeus undersøkelser, har 1132 familier blitt tvunget til å flytte fra byen mellom 1970-tallet og 2013. De ansvarlige for utkastelsen av familier er, i tillegg til Alunorte-anlegget, eksportbehandlingssonen Usipar, Aluminiumsselskapet i Pará, drivstoffleverandør Tecop, og selskapene Imerys og Hidrovias do Brasil.
Tvangsflyttingen er ledsaget av høy befolkningsvekst i byen. Over tid har andre innbyggere også ankommet, blant annet arbeidere, investorer og forhandlere. På 20 år har befolkningen nesten tredoblet seg, fra 17 498 innbyggere på 1970-tallet til 45 946 på 1990-tallet. I 2010 var det 99 859 innbyggere i Barcarena. I beregningene lansert i 2017 fastsetter IBGE den kommunale befolkningen til å være 121 190 personer. Dette tilsvarer syv ganger antallet innbyggere på øya Barcarena for 48 år siden.